13 gode grunner, 13 viktige grunner, 13 beskjeder.



 

Det er nettopp annonsert at den meget omtalte serien «13 reasons why», kommer ut med sesong 2. I samme øyeblikk slår Trondheim kommune alarm, en selvmods-alarm. De opplever skremmende, økende, tall av selvmord og selvmordsforsøk blant unge mennesker.

Som vanlig scroller vi oss igjennom saken, rister på hodet og mener noe om dette.

Før vi har lest ferdig saken, møter vi en overskrift som omhandler Netflix-serien. Den trekkes frem, som årsaksforklaring?

Det kan man helt klart tro, hvis man ikke leser saken i sin helhet. Litt senere kommer det uttallelse fra kommunalsjefen som sier at det ikke kan trekkes noen direktelink til serien, men at hun i noen av tilfellene kan sette det i sammenheng.

Spekulasjon?

Er vi nødt til å finne en syndebukk?

Finner vi syndebukken og kan puste lettet ut?

Dette provoserer!

Har noen spurt ungdommen, i sin krets, hva de synes? Hva de tenker?

Eller er det bare slik at det igjen er en gjeng med voksne som synser og mener på unge menneskers vegne?

Jeg fant EN, kun EN uttalelse da jeg googlet for å se, om det er noen av de unge som har ment noe om dette.

Følgene fant jeg, en uttalelse fra en jente tidlig i 20 årene:

«Forskere mener den vil ha negativ virkning på unge som sliter. Jeg mener tvert imot at tv-serien er viktig»

Undertegnede har selv sett serien, den er tøff, den er brutal. Det er sannheten.

Serien har et budskap, til voksne mennesker, til unge mennesker, til alle.

Kanskje skal vi se litt på budskapet, i stede for å bruke den som syndebukk og fraskrive oss alt ansvar for det som skjer.

Unge mennesker burde se serien, unge mennesker burde se serien sammen med trygge voksne. Voksne mennesker som kan snakke dem igjennom serien, som hver eneste dag burde snakke dem igjennom livene sine. Både ute i verden og i internett-verden.

Det er mange beskjeder i denne serien, som ikke nødvendigvis bare omhandler unge mennesker. Det kan være din arbeidskollega, din venn, din nabo eller en du sporadisk hilser på, på bussen.

Klarer vi å ta beskjeden? Klarer vi å se hverandre?

Hvis ikke? Kan vi ta den nå? Kan vi snakke om dette?

Jeg stiller spørsmål, for og ikke å påberope meg noen sannhet, men egentlig har jeg lyst til å skrive dette i caps lock.

Videre har jeg nettopp lest ut Ingeborg Sennesets bok, som legger seg inn i rekkene over anbefalt lesestoff. Her møtes jeg av en, for, meg helt uforståelig teori om god behandling av mennesker som er syke.

Det er ikke ukjent at tidsrammen for å få hjelp, når du LANGT om lenge er kommet på innsiden, er snau. Ofte, får du et år, før du, enten tuppes ut i det fri eller må igjennom enda en overveldende lang søkeprosess for å se om det finnes en luke inn igjen. I boken skriver Senneset om et system som gir ut «tenkeuker» og «varsel om utskrivelse», dette vil da si at du i systemet også kan være for syk til å få hjelp. Hvordan kan dette være mulig?

Hvordan man systemet med samvittigheten og hjernen i behold sende mennesker som strever med en eller annen form for avhengighet, som sakte men sikkert tar livet av dem, hjem, for å tenke eller for godt fordi de er for syke? Alene? Uten oppfølging?

Jeg forstår det ikke.

Så min bønn til dere er, enda en gang, om enn noe uttydelig i frustrasjonen. Kan vi ta vare på hverandre, kan vi snakke sammen, kan vi bry oss om og ikke med. Hver så snill!

- S

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits